Jo Bentdal til Nordic Light International Festival of Photography 2016

Jo Bentdal kommer til årets festival med utstillingen «Common Sensibility» 

Utstillingen består av flere portretter av unge jenter i alderen 12-15 år. De er fremstilt med en moderne vri av det typiske uttrykket fra renessansekunsten. Med utstillingen tematiserer han unge jenter, kroppsspråk og makt. I et lysdempet rom med felles positur i en høyrygget stol, fremmer han autoriteten hos objektene som fremstår rene og naturlige. Dette er jentene som vi rapporterer til, de som snart skal prege verdens utvikling.


Jo Bentdal skal holde foredrag og ha samtale med Lars ELton fredag 29. april kl 15.30-16.30 i caroline kino.


Fotografiets personlige allmenngyldighet

Av: Lars Elton

Hvor går grensen mellom personlig identitet og allmennmenneskelige fenomener? Hva kan inspirasjon fra renessansens portrettmalerier være godt for i dagens virkelighet? Og hva har vanlig folkeskikk med en serie kunstfotografier å gjøre?

Jo Bentdal har valgt tittelen «Common Sensibility» på sin utstilling. Tittelen er en variant av det ofte brukte begrepet «common sense», det engelske begrepet for «sunn fornuft». Et annet relevant begrep i sammenhengen er «folkeskikk». Dette er begreper som er knyttet til allment godtatte sannheter, rådende normer og kjøreregler i et samfunn. Når kunstneren velger å endre begrepet, vris oversettelsen over mot «felles følsomhet». Dermed peker Jo Bentdal på en forståelse han ønsker vi skal ha med oss når vi betrakter bildene. Han gir oss noen føringer som styrer vår opplevelse – hvis vi vil.

Jo Bentdal har valgt å gå tilbake til kildene med sitt nye kunstprosjekt. Utstillingen i Shoot Gallery viser elleve jenteportretter pluss ett fotografi fra parlamentet i Brasilia. Portrettserien er stramt regissert med én felles positur innenfor en strengt definert billedramme. De er avbildet i et mørklagt rom der omgivelsene kun antydes. Den frontale posituren og det direkte blikket minner om renessansens portrettmalerier. Kunstnerne avbildet religiøse ledere, fyrstelige og de første suksessrike borgerne og deres familier. Dette var de første eksemplene på kunst brukt i den verdslige maktens tjeneste, og bildene er uttrykk for en gjennomgripende, samfunnsmessig forvandling. Også i tilfellet med bildene av den religiøse reformatoren Martin Luther (1483 – 1546) – hvis reformasjon representerer en av de viktigste og mest gjennomgripende omveltninger i europeisk historie – kjenner vi igjen den samme posituren som dukker opp i Jo Bentdals pubertetsportretter.

Hvis vi skal ta denne tradisjonen alvorlig settes det opp et rammeverk for Jo Bentdals portrettserie der forventningene som legges på de 12-15 år gamle jentenes skuldre blir enorme. Som en følge
Av de rigide, historisk inspirerte rammene blir de representanter for noe større enn seg selv. De blir bærere av en hel generasjons framtidsutsikter, eller kanskje heller forventningene til den oppvoksende slekts muligheter og evne til å styre den verden de skal overta, mot et bedre mål enn vi som har passert puberteten og entret voksenlivet har klart.

Men stopp en halv – er ikke dette først og fremst portretter av jenter i en sårbar og omveltende overgangsfase? Elleve individer som møter oss med et direkte og konfronterende, men samtidig sårbart blikk. Det er tydelig at de befinner seg midt inne i utviklingen mot voksne kvinner. De unge individene lyser i et mørklagt rom, og betrakterens oppmerksomhet konsentreres om jentenes fremtoning, deres utseende, hårfrisyre og bekledning. Opplevelsen av at dette er elleve personer som eksponerer en åpenhet i møtet med kunstneren er påtagelig, og de fremstår som alvorlige og ettertenksomme.

Det er enda mer ved disse bildene. Når portrettene presenteres som en serie skjer det forunderlige: at de individuelle særtrekkene går opp i «en høyere enhet», at det som skiller dem også forener dem. Den stramme rammen visker ut forskjellene, og mer enn individer ser vi dem som uttrykk for en tilstand og en mulighet. Dette åpner for å gå våre egne fordommer og forventninger etter i sømmene, til å revurdere vedtatte sannheter og forholde oss kritisk til de dogmer som former samfunnet. Betrakteren settes i «limbo», en tilstand der vi gis muligheten til å diskutere grunnleggende fenomener i vår felles virkelighet. Og når vi beveger oss inn i dette tankeeksperimentet oppstår muligheten for at de portretterte jentenes individualitet gjenopprettes. Ved å se dem som representanter for en gruppe gjenoppstår de som elleve individer.

Hvordan har så denne situasjonen oppstått? Jo Bentdal er en type kunstner som jobber sakte og omstendelig. Det er en egenskap som gir gode resultater. Som billedkunstner har han skjønt fotografiets unike posisjon som et kvalitativt registrerende observasjonsmedium for virkelighetens mange aspekter. Men selv om bildene hans er en gjengivelse av det vi kjenner igjen fra den fysiske verden, er det han leverer likevel ganske fjernt fra det en dokumenterende reportasje- og gatefotograf lager. Han nøyer seg ikke med å registrere. Han lader motivene med mening. Hans tidligere prosjekter har vist at han har en grunnleggende forståelse for arkitektur og interiører.

I sine tidligere bilder har han omdannet ikoniske bygg, blant annet fra Brasil, til scener for grunnleggende, og dermed komplekse, menneskelige tilstander og følelser.
I overgangen fra interiører til mennesker har det skjedd en forvandling som eksponerer en mer sikker kunstner. Jo Bentdal har maktet, bak jentenes selvsikre posering, å hente frem en sårbarhet som treffer enhver betrakter som har sin menneskelighet i behold. 

Bildene finner sin plass i en kunsthistorisk sammenheng, og serien som helhet gjør bildene til meditasjonsobjekter. De blir et vindu inn mot noe større enn de enkelte individene. Når han i tillegg inkluderer ett bilde av salen i det brasilianske parlamentet, der setene står tomme, blir koblingen til fremtidens beslutninger og muligheter hentet inn som en forløsende faktor. Dermed kan serien tjene som utgangspunkt for filosofiske betraktninger og åpne for uante tankerekker som knytter an til livets store temaer.

Slik blir portrettene ikoniske – om ikke rene ikoner?

Lars Elton er frilansjournalist, kritiker og redaktør. Han er kunst- og arkitekturkritiker i Dagsavisen og VG og skriver om kunst- og kulturrelaterte emner i et bredt utvalg publikasjoner.  
 

//

 

Can they trust us?

We have history with us as we face the sensitive strong gaze of a teenager in the process of figuring out who she is. And who she seeks to become. The younger generation of girls who soon will influence the world's development. "We report to them," says artist Jo Bentdal. "Everything we deliver they will acquire. With a new mindset?" Hopefully. The expression is derived from the highlight of the Renaissance: The portrait. The essence of a human being. The sensitive faces exude authority. Their backs are straight. The gaze is fixed. Ambiguous. Can they trust us?

With success at The National Annual Autumn Exhibition 2015 at Kunstnernes Hus, purchase of one of Norway's major cultural foundations, participation in The National Annual Autumn Exhibition in Copenhagen and a solo exhibition at Shoot Gallery in Oslo, Jo Bentdal is one debutant worth noticing.

Who is Jo Bentdal?

By: Lars Elton


Jo Bentdal is a type of artist who works slow and laborious. It is a trait giving good results. As an artist he is well aware of photography's unique position as a qualitative recording medium for indexical observation of reality´s many aspects. But even if his images are a representation of what we recognize from the physical world, what he delivers is still quite distant from the documenting observations of a photojournalist or street photographer. He does not stop at registering. He charges his motifs with meaning. His understanding of architecture and interiors converts iconic building to scenes of basic, and thus complex, human states and emotions. 

In his latest project he has narrowed the scope and concentrated on one, strongly defined theme. In the series of portraits of 13 to 15 year old girls, in the middle of puberty tumultuous transition phase, he reaches a new level. The eleven girls in the series are caught in the same, simple lighting. Bodies glow in a darkened room where the surroundings are only suggested. This concentrates the viewer's attention on the girls' appearance, their expression, hairstyle and clothing. They confront us with a direct gaze, and they stand out as serious and thoughtful individuals.
What is interesting is that, as the viewer's gaze rests on the girls, they transform into something else. The girls are the expression of a collective state. Even if they do come forward with their individual characteristics, they are representatives of something larger and universally human.

Behind the girls' self-confident posturing there is a vulnerability that will strike any individual viewer who´s humanity is intact. The photographs find their place in an art historical context, and the series as a whole makes the images objects of meditation. They are a window towards something larger than the individual subjects. The series serves as a starting point for philosophical musings and open up unexpected thoughts tied to life's big themes.

This way the portraits become iconic - if not pure icons?


Lars Elton is a freelance journalist, critic and editor. He is an art and architecture critic in the Norwegian newspapers Dagsavisen and VG and writes about art and culture related topics in a wide variety of publications.