Leif Preus Minnepris ble delt ut til Morten Løberg!

Utdeling av Leif Preus Minnepris

Morten Løberg tildeles Leif Preus Minnepris 2016. Prisen ble etablert i 2014 av Nordic Light International Festival of Photography for å hedre Leif Preus sitt minne. Tidligere prisvinnere er Tore Holter (2014) og Johan Brun (2015).

- Jeg vet at vi er på litt tynn is her, sier Morten Krogvold i sin innledning. At vi nå på tredje året deler ut denne prisen til en mann, er kanskje ikke helt heldig. Neste år MÅ det bli en kvinne! Men, i år sto det helt klart for oss hvem denne prisen skulle gå til. Det var helt opplagt at det måtte bli Morten Løberg.

Morten Løberg ble tildelt Leif Preus Minnepris! Foto: Wigdis Wollan

Juryen begrunner prisen slik: Morten Løberg har vært en bidragsyter til norsk fotografi, både kunstnerisk og journalistisk i mange, mange år. Han er en av dem med størst kunnskap om fotografi i dette landet. I tillegg er han fotografen som innehar den mest finslepne kunstneriske teknikken, og da snakker vi verdensklasse. 

- Hjertelig takk, sier Løberg etter stående applaus og høylydt jubel. Denne så jeg ikke komme. Jeg har jo sittet og gjettet litt på hvem som kunne få denne prisen i år. Dette er utrolig hyggelig, ikke minst fordi jeg kjente Leif Preus veldig godt, og vi satte stor pris på hverandres vennskap. Leif Preus er den fotografen som i nyere tid har betydd mest for norsk fotografi, og også den første som stilte ut mine bilder – i Preus foto-museum. Han satte meg på sporet av det som siden er blitt en rød tråd i min kunstneriske virksomhet ved å spørre: "Hvor lite kan et bilde inneholde og samtidig fortelle noe?" For meg ble det århundrets øyeåpner, jeg så vel ikke klart selv den gangen at det var minimalisme som var min greie. Jeg er glad for at vi lærte hverandre å kjenne gjennom årene, og jeg er altså fullstendig overrumplet, overveldet og stolt over å ha blitt tildelt denne anerkjennelsen som bærer Leif Preus navn. 

Prisen innebærer ingen økonomisk gevinst, bare heder og ære, MEN det vil gjøres et unntak denne gangen. Morten Løberg inviteres til å ha en utstilling på festivalen neste år, og Nordic Light vil, innen rimelighetens grenser, bekoste innrammingen slik at utstillingen skal stables på beina uten at det skal koste kunstneren alt for mye.

Om Leif Preus Minnepris: Leif Preus (1928-2013) var en av norsk fotografis viktigste personligheter, blant annet som grunnlegger av Preus museum i Horten. Han var også en god venn av Nordic Light, og festivalen har derfor ønsket å hedre hans minne med en pris som bærer hans navn.

Vinneren av Leif Preus Minnepris kan gå til en person innenfor disse statuttene:

1. Har lang fartstid i fotografiets tjeneste.

2. Har bidratt til formidling av fotografiet.

3. Har bidratt til å heve fotografiets status.

4. Har stor faglig dyktighet eller virksomhet.

5. Er en betydelig begavelse og talent for fremtiden.

 

Allerede forelsket!

Stjerne-fotograf Ralph Gibson har rukket å bli forelsket i Kristiansund, allerede før fotofestivalen er kommet i gang.

Møte med en legende. Foto: E. Bjerkestrand

God stemning på Ralph Gibsons førvisning. Foto: E. Bjerkestrand

30-40 gjester hadde funnet veien til førvisning i Kristiansund Kunstforening mandag ettermiddag.

Ralph Gibson har reist hele veien fra Los Angeles til Kristiansund for å delta på fotofestivalen Nordic Light, en festival han har hørt masse om via sine venner Mary Ellen Mark (gjest i 2012) og Lucien Clergue (gjest i 2011). 

Gibson plugger i gitaren og møter oss med de mest innsmigrende toner. En melodi han har komponert spesielt til Nordic Light. 

- Slik holder jeg ofte på, sier Gibson. 

Musiker og fotograf Ralph Gibson. Foto: E. Bjerkestrand

Raus med superlativer

Klunkende på gitaren, omgitt av egen kunst. Bildene som henger på veggene er «pure art». Morten Krogvold introduserer amerikaneren og bruker ord som «outstanding piece of art», «living legend» og «iconic». Ja, superlativene vil ingen ende ta.

- Tusen takk for den nydeligste introduksjonen jeg noensinne har fått, sier Gibson, og klapper fotograf-kollega Krogvold på skulderen. 

Det er god stemning. Gibson takker for alle som har kommet, og skryter av festivalen som spiller en så stor rolle for å heve fotografiets status. Og, han skryter av Kristiansund, selvsagt. Slik som mange tilreisende gjester har gjortfør han.

- I´ve already fallen in love with Kristiansund, sier Gibson, og vi blir fullstendig sjarmert.

Motiver alle kan se

Det bemerkelsesverdige med fotografiene til Gibson er at han skaper kunst av motiver som alle kan se. Det vil si, motivene ligger der, rett foran nesen på oss. Men vi ser dem kanskje ikke. Iallfall ikke på samme måte som Gibson gjør. Han skaper kunst av linjer, former, arkitektur og kvinner, og skviser motivet inn i en stram ramme. Selv hevder stjernefotografen at han tar bilder av «ingenting». Han peker på et av sine mest berømte bilder, «Mary Jane in Sardinia». 

- Dette er min kone, Mary Jane. Vi er på ferie i Italia. Hun strekker seg på solsengen og skal til å legge seg nedpå etter en lunsj. Jeg måtte bare be henne å «fryse stillingen» da jeg så dette motivet. Men, du vet hva de sier? Kunsten er alltid bedre enn kunstneren.

Foto: Ralph Gibson

 

 

Festivalavisa/katalog 2016

 

Vil du lese årets kombinerte festivalavis og katalog elektronisk? 

I årets utgave kan du lese spennende saker om de forskjellige gjestene til årets festival, konkurranser, aktuelle artikler og få mer info om hva som skjer i festivaluka.

Fyll ut skjemaet nedenfor så ordner vi det for deg, helt gratis!

Navn *
Navn

Miriam Skeide Brandstad til Nordic Light International festival of photography 2016

Foto: Henriette Time // Norges Fotografforbund

Norges Fotografforbund arrangerte i helga det som regnes som Norges største konkurranse for fotografer.

Miriam Skeide Brandstad fra Averøy vant og ble kåret til Årets Fotograf 2016. Hun klarte å innhente konkurransens høyeste poengsum, der hun tevlet med 182 andre fotografer og 720 innsendte arbeider fra hele vårt vidstrakte land.

Vi er glade for å kunne presentere henne som aktuell for festivalen, og vi syns det er utrolig morsomt at lokale fotografer klarer å gjøre seg bemerket på et så høyt nivå. Vi gratulerer så mye! Miriam vil holde et foredrag fredag 29. april kl. 10.30 i Caroline Kinosenter, samt at hun vil vise frem et utvalg av hennes bilder i en utstilling på Nordic Light-huset. 

Til vanlig driver Miriam Mitt Lille Studio i Sveggen på Averøy, og hun har spesialisert seg på nyfødt, baby- og barnefotografering. Hun har tidligere mottatt både nasjonal og internasjonal anerkjennelse for sine bilder. Nylig kom hun hjem fra Las Vegas med tre Silver Awards fra «Wedding and Portrait Photographers International», samt at hun tidligere har fått utmerkelser fra «Federation of European Photographers» oggjort seg bemerket på NFFs landskonkurranser tidligere. 

Under kan du se Miriams vinnerbilder

Jerry Uelsmann til Nordic Light International Festival of Photography 2016

Den legendariske amerikanske fotografen Jerry Uelsmann (f. 1934) er et kreativt geni, særlig berømt for hans fotomanipulasjon. Det som er så imponerende er at Jerrys surrealistiske motiver er skapt analogt i en verden preget av teknologisk digitalisering. Han jobber eksklusivt i mørkerom. Dette har gjort ham til en legende som har påvirket og inspirert utallige visuelle kunstnere gjennom undervisning, utstillinger og bøker gjort av Jerry.

I et intervju med digitalphotopro.com sa han: ”Hvis jeg var yngre ville jeg ha jobbet digitalt,  ikke bare fordi teknologien har forbedret utskriftskvaliteten til bilder, men også måten å arkivere arbeidet på. Selv om teknologien har gjort det enklere og mer anvendelig for fotografer, er jeg fult og helt forpliktet til mørkerommet. Jeg elsker fortsatt magien ved å se et bilde komme til i fremkalleren.”

Det ble snakket om at når Photoshop ble synonymt med bildemanipulasjon så ville tusener av ”Uelsmanner” bli født. Det gjorde det ikke, fordi det er måten Jerry mestrer hele prosessen uten hjelp av digitale verktøy, hans unike visjon og svært erfarne estetiske sans som har gitt han den ikoniske statusen han innehar i universet av kunstnere.

 

Jerry Uelsmann skal holde foredag Søndag 1. mai kl. 13-14


// IN ENGLISH

The American photographer Jerry Uelsmann (b. 1934) is a creative genius famous for his photo manipulation. The more impressive is that his photo motives of surreal visions were created in an analog world, because Jerry has always been working exclusively in darkrooms. This has made him a legend that has been influencing countless visual artists through his teaching, exhibitions and books.

He said in a interview with digitalphotopro.com that “ If I were younger, I would be working digitally, as the technology has so improved in terms of print quality and archival-ness, but I’m totally committed to the darkroom, and I still love the magic of watching a print appear in the developer.” 

It was speculated that when Photoshop became synonymous with photo manipulation, thousands of Uelsmann’s would be born. But it didn’t, because it’s the way Jerry masters the process without digitalization, his unique vision and evolving aesthetic that has led to his iconic status in the universe of art.

BIO

Born in Detroit on June 11, 1934, Jerry N. Uelsmann received his B.F.A. degree at the Rochester Institute of Technology in 1957 and his M.S. and M.F.A. at Indiana University in 1960. He began teaching photography in the Art Department at the University of Florida in 1960. He became a Graduate Research Professor of Art in 1974 and is now retired from teaching. He lives in Gainesville, Florida. 

Uelsmann received a Guggenheim Fellowship in 1967 and a National Endowment for the Arts Fellowship in 1972. He is a Fellow of the Royal Photographic Society of Great Britain and a founding member of the Society for Photographic Education. In 2012, he was awarded an Honorary Doctor of Fine Arts from the University of Florida. Recently he was awarded the prestigious Lucie Award 2015 for his achievement in Fine Arts. The award is honoring the masters of photography.

Uelsmann’s work has been exhibited over the last 50 years in more than 100 individual shows worldwide. His photographs are in the permanent collections of many museums worldwide, including the Metropolitan Museum of Art, the Museum of Modern Art, and the Whitney Museum of American Art in New York, the Chicago Art Institute, the International Museum of Photography at the George Eastman House, the Nelson-Atkins Museum of Art in Kansas City, the Museum of Fine Arts in Boston, the National Museum of American Art in Washington, D.C., the Center for Creative Photography at the University of Arizona, the Harn Museum of Art in Gainesville, the Victoria and Albert Museum in London, the Bibliotheque National in Paris, the Moderna Museet in Stockholm, the National Gallery of Canada, the National Gallery of Australia, the National Galleries of Scotland, the Tokyo Metropolitan Museum of Photography, the National Museum of Modern Art in Kyoto, Taipei Fine Arts Museum, and the Museum of Photography in Seoul.

 

Jerry Uelsmann will hold a lecture at 13-14 PM, Sunday 1st of May

Jo Bentdal til Nordic Light International Festival of Photography 2016

Jo Bentdal kommer til årets festival med utstillingen «Common Sensibility» 

Utstillingen består av flere portretter av unge jenter i alderen 12-15 år. De er fremstilt med en moderne vri av det typiske uttrykket fra renessansekunsten. Med utstillingen tematiserer han unge jenter, kroppsspråk og makt. I et lysdempet rom med felles positur i en høyrygget stol, fremmer han autoriteten hos objektene som fremstår rene og naturlige. Dette er jentene som vi rapporterer til, de som snart skal prege verdens utvikling.


Jo Bentdal skal holde foredrag og ha samtale med Lars ELton fredag 29. april kl 15.30-16.30 i caroline kino.


Fotografiets personlige allmenngyldighet

Av: Lars Elton

Hvor går grensen mellom personlig identitet og allmennmenneskelige fenomener? Hva kan inspirasjon fra renessansens portrettmalerier være godt for i dagens virkelighet? Og hva har vanlig folkeskikk med en serie kunstfotografier å gjøre?

Jo Bentdal har valgt tittelen «Common Sensibility» på sin utstilling. Tittelen er en variant av det ofte brukte begrepet «common sense», det engelske begrepet for «sunn fornuft». Et annet relevant begrep i sammenhengen er «folkeskikk». Dette er begreper som er knyttet til allment godtatte sannheter, rådende normer og kjøreregler i et samfunn. Når kunstneren velger å endre begrepet, vris oversettelsen over mot «felles følsomhet». Dermed peker Jo Bentdal på en forståelse han ønsker vi skal ha med oss når vi betrakter bildene. Han gir oss noen føringer som styrer vår opplevelse – hvis vi vil.

Jo Bentdal har valgt å gå tilbake til kildene med sitt nye kunstprosjekt. Utstillingen i Shoot Gallery viser elleve jenteportretter pluss ett fotografi fra parlamentet i Brasilia. Portrettserien er stramt regissert med én felles positur innenfor en strengt definert billedramme. De er avbildet i et mørklagt rom der omgivelsene kun antydes. Den frontale posituren og det direkte blikket minner om renessansens portrettmalerier. Kunstnerne avbildet religiøse ledere, fyrstelige og de første suksessrike borgerne og deres familier. Dette var de første eksemplene på kunst brukt i den verdslige maktens tjeneste, og bildene er uttrykk for en gjennomgripende, samfunnsmessig forvandling. Også i tilfellet med bildene av den religiøse reformatoren Martin Luther (1483 – 1546) – hvis reformasjon representerer en av de viktigste og mest gjennomgripende omveltninger i europeisk historie – kjenner vi igjen den samme posituren som dukker opp i Jo Bentdals pubertetsportretter.

Hvis vi skal ta denne tradisjonen alvorlig settes det opp et rammeverk for Jo Bentdals portrettserie der forventningene som legges på de 12-15 år gamle jentenes skuldre blir enorme. Som en følge
Av de rigide, historisk inspirerte rammene blir de representanter for noe større enn seg selv. De blir bærere av en hel generasjons framtidsutsikter, eller kanskje heller forventningene til den oppvoksende slekts muligheter og evne til å styre den verden de skal overta, mot et bedre mål enn vi som har passert puberteten og entret voksenlivet har klart.

Men stopp en halv – er ikke dette først og fremst portretter av jenter i en sårbar og omveltende overgangsfase? Elleve individer som møter oss med et direkte og konfronterende, men samtidig sårbart blikk. Det er tydelig at de befinner seg midt inne i utviklingen mot voksne kvinner. De unge individene lyser i et mørklagt rom, og betrakterens oppmerksomhet konsentreres om jentenes fremtoning, deres utseende, hårfrisyre og bekledning. Opplevelsen av at dette er elleve personer som eksponerer en åpenhet i møtet med kunstneren er påtagelig, og de fremstår som alvorlige og ettertenksomme.

Det er enda mer ved disse bildene. Når portrettene presenteres som en serie skjer det forunderlige: at de individuelle særtrekkene går opp i «en høyere enhet», at det som skiller dem også forener dem. Den stramme rammen visker ut forskjellene, og mer enn individer ser vi dem som uttrykk for en tilstand og en mulighet. Dette åpner for å gå våre egne fordommer og forventninger etter i sømmene, til å revurdere vedtatte sannheter og forholde oss kritisk til de dogmer som former samfunnet. Betrakteren settes i «limbo», en tilstand der vi gis muligheten til å diskutere grunnleggende fenomener i vår felles virkelighet. Og når vi beveger oss inn i dette tankeeksperimentet oppstår muligheten for at de portretterte jentenes individualitet gjenopprettes. Ved å se dem som representanter for en gruppe gjenoppstår de som elleve individer.

Hvordan har så denne situasjonen oppstått? Jo Bentdal er en type kunstner som jobber sakte og omstendelig. Det er en egenskap som gir gode resultater. Som billedkunstner har han skjønt fotografiets unike posisjon som et kvalitativt registrerende observasjonsmedium for virkelighetens mange aspekter. Men selv om bildene hans er en gjengivelse av det vi kjenner igjen fra den fysiske verden, er det han leverer likevel ganske fjernt fra det en dokumenterende reportasje- og gatefotograf lager. Han nøyer seg ikke med å registrere. Han lader motivene med mening. Hans tidligere prosjekter har vist at han har en grunnleggende forståelse for arkitektur og interiører.

I sine tidligere bilder har han omdannet ikoniske bygg, blant annet fra Brasil, til scener for grunnleggende, og dermed komplekse, menneskelige tilstander og følelser.
I overgangen fra interiører til mennesker har det skjedd en forvandling som eksponerer en mer sikker kunstner. Jo Bentdal har maktet, bak jentenes selvsikre posering, å hente frem en sårbarhet som treffer enhver betrakter som har sin menneskelighet i behold. 

Bildene finner sin plass i en kunsthistorisk sammenheng, og serien som helhet gjør bildene til meditasjonsobjekter. De blir et vindu inn mot noe større enn de enkelte individene. Når han i tillegg inkluderer ett bilde av salen i det brasilianske parlamentet, der setene står tomme, blir koblingen til fremtidens beslutninger og muligheter hentet inn som en forløsende faktor. Dermed kan serien tjene som utgangspunkt for filosofiske betraktninger og åpne for uante tankerekker som knytter an til livets store temaer.

Slik blir portrettene ikoniske – om ikke rene ikoner?

Lars Elton er frilansjournalist, kritiker og redaktør. Han er kunst- og arkitekturkritiker i Dagsavisen og VG og skriver om kunst- og kulturrelaterte emner i et bredt utvalg publikasjoner.  
 

//

 

Can they trust us?

We have history with us as we face the sensitive strong gaze of a teenager in the process of figuring out who she is. And who she seeks to become. The younger generation of girls who soon will influence the world's development. "We report to them," says artist Jo Bentdal. "Everything we deliver they will acquire. With a new mindset?" Hopefully. The expression is derived from the highlight of the Renaissance: The portrait. The essence of a human being. The sensitive faces exude authority. Their backs are straight. The gaze is fixed. Ambiguous. Can they trust us?

With success at The National Annual Autumn Exhibition 2015 at Kunstnernes Hus, purchase of one of Norway's major cultural foundations, participation in The National Annual Autumn Exhibition in Copenhagen and a solo exhibition at Shoot Gallery in Oslo, Jo Bentdal is one debutant worth noticing.

Who is Jo Bentdal?

By: Lars Elton


Jo Bentdal is a type of artist who works slow and laborious. It is a trait giving good results. As an artist he is well aware of photography's unique position as a qualitative recording medium for indexical observation of reality´s many aspects. But even if his images are a representation of what we recognize from the physical world, what he delivers is still quite distant from the documenting observations of a photojournalist or street photographer. He does not stop at registering. He charges his motifs with meaning. His understanding of architecture and interiors converts iconic building to scenes of basic, and thus complex, human states and emotions. 

In his latest project he has narrowed the scope and concentrated on one, strongly defined theme. In the series of portraits of 13 to 15 year old girls, in the middle of puberty tumultuous transition phase, he reaches a new level. The eleven girls in the series are caught in the same, simple lighting. Bodies glow in a darkened room where the surroundings are only suggested. This concentrates the viewer's attention on the girls' appearance, their expression, hairstyle and clothing. They confront us with a direct gaze, and they stand out as serious and thoughtful individuals.
What is interesting is that, as the viewer's gaze rests on the girls, they transform into something else. The girls are the expression of a collective state. Even if they do come forward with their individual characteristics, they are representatives of something larger and universally human.

Behind the girls' self-confident posturing there is a vulnerability that will strike any individual viewer who´s humanity is intact. The photographs find their place in an art historical context, and the series as a whole makes the images objects of meditation. They are a window towards something larger than the individual subjects. The series serves as a starting point for philosophical musings and open up unexpected thoughts tied to life's big themes.

This way the portraits become iconic - if not pure icons?


Lars Elton is a freelance journalist, critic and editor. He is an art and architecture critic in the Norwegian newspapers Dagsavisen and VG and writes about art and culture related topics in a wide variety of publications. 



    

Jan Jönson til Nordic Light International Festival of Photography 2016

”Vet du hva som skjer her? Du gir meg livet tilbake. Dette stykket er som dagboka mi. Det Vladimir tenker og sier, det som får ham til å skrike, gråte og le – det er meg.”

Foto: Morten Krogvold

Jan Jönson drar rundt i fengsler, setter opp teater med de innsatte som skuespillere og har frivillig latt seg låse inn sammen med fanger som har en ting til felles: de venter. Teater med innsatte i hovedrollene gjør like mye med skuespillerne som med tilhørerne.

Han har tidligere vært gjest under Nordic Light i 2006 når festivalen hadde sin første avvikling. Morten Krogvold uttalte da: "Jönson er unik på mange måter. Det han har gjort med Samuel Becketts skuespill med fanger i hovedrollene har fått Beckett til å stråle av beundring. Og som foredragsholder holder Jönson tilhørerne fengslet i timesvis".
Den svenske skuespilleren og teaterregissøren er mest kjent for at han satt opp Samuel Becketts teaterstykke ”Mens vi venter på Godot” ved blant annet Ila landsfengsel og San Quentin State Prison i USA. 

Da Jönson skulle sette opp teaterstykket i San Quentin, møtte han en svart fange som aldri hadde snakket. Han hadde faktisk ikke sagt noe på flere år, men han skrev poesi. Da oppsetningen fortsatt var på et tidlig stadium, fant han ikke noen som kunne spille rollen ”Pozzo”. Han la merke til at den svarte fangen sto i døra og fulgte nøye med. ”Jeg begynte å lese Pozzos rolle veldig høyt fordi jeg ville se hans reaksjon. Han lyttet, og ble der hele dagen. På slutten av uka hadde han med en egen stol. Han satte den rygg mot rygg mot min egen. På et tidspunkt reiste han seg, tok meg i hånda og sa ”mitt navn er Spoon Jackson. Kan du gi meg rollen som Pozzo?”. ”Ja” , svarte jeg. ”Takk” sa han, ”jeg ser deg i morgen”. 

Sommeren 2015 var han på The Actors Studio i New York og Los Angeles der han fremførte ”Øyeblikk av virkelighet” og tilbakemeldingene lot ikke vente på seg.

Atter en gang, takk for i går kveld. Det var en av de mest meningsfylte kveldene jeg opplevd i teatret, på veldig lenge.

- Elanor Reissa, Actors and Director New York

Forestillingen av Jan Jönsons ”Øyeblikk av virkelighet” var fabelaktig. Alle fant det dypt rørende, inspirerende og opplysende. Når man ser hva kunst kan gjøre for mennesket, er det en sterk påminnelse til oss hvorfor vi gjør det vi gjør. Du har vår dypeste takknemlighet for at du delte denne opplevelsen med oss.

- Martin Landau & Mark Rydell. Co-Artistic Directors, The Actors Studio West Hollywood California.

For en helt utrolig opplevelse det var torsdagskveld med Jan Jönson. Jeg var så dypt berørt, gråt gjennom store deler av teatret og etterpå var jeg stum, ordløs! Med personaliserte virkemidler basert på egen erfaring og intim historiefortelling gjorde han det bare en som er regissør og skuespiller kan, han tok oss med på en reise, hans reise, gjennom ”Mens vi venter på Godot”.

Dette er det ultimate teater; økt bevissthet og det å være uredd for å legge hjertet i ens arbeid, slik at de som er tilstede ikke kan gjøre annet enn å bli inspirert og lengte etter å ha den samme type effekt på publikum, det være seg eget liv eller kunsten.  
Jeg vil fortelle alle mine venner at de skal løpe, ikke gå, for å se denne mannen og høre hans historie. Personlig så er jeg fortsatt målløs og spør stadig meg selv, hvordan kan jeg gi mer, fra hjerte og sjel, i mitt eget arbeid og private liv. 

- Jaqueline Knapp, Co-Artistic Director - The Actors Studio  New York


Jan jönson skal ha forestillingen lørdag 30.april kl 2030

Anders Petersen til Nordic Light International Festival of Photography

Anders Petersen (f. 1944) er en anerkjent svensk fotograf som er bosatt i Stockholm. 

Som 18åring dro han ut for å oppdage verden, og første stoppet var Hamburg i Tyskland for å lære å male. Her ble han kjent med miljøet rundt Cafe Lehmitz. Han tok ingen bilder. 

Noen år senere møtte han Christer Strömholm og startet sine studier ved School of Photography i Stockholm. Forholdet hans til Strömholm, som både lærer og venn, skulle komme til å påvirke Anders for resten av livet. 

Anders dro tilbake til Hamburg i 1967 og startet for alvor å fotografere. Han er kjent for hans fotografiprosjekter som er gjort i dokumentarstil med en spesiell følelse av nærhet og intimitet til objektene. Prosjektet og fotoboken ”Café Lehmitz” er en av disse, og er kanskje det som har fått mest oppmerksomhet. I en periode over 3 år på slutten av 60-tallet, fotograferte han prostituerte, transvestitter, elskere, alkoholikere og narkomane som vanket på Café Lehmitz i Hamburg. Resultatet var personlige bilder med sjel og menneskelighet. Fotoboken har siden blitt utpekt som en banebrytende bok innen Europeisk fotohistorie. 

” Menneskene på Café Lehmitz hadde en tilstedeværelse og oppriktighet jeg selv manglet. Det var greit å være desperat, å være sårbar, å bare sitte der helt alene eller nyte selskapet til andre. Det var en unik varme og toleranse i dette beskjedne miljøet.”


Han startet å fotografere for magasiner og fortsatte arbeidet med hans personlig fotodagbok, noe han fortsatt gjør den dag i dag. Petersen har nå utgitt mer enn 20 bøker, mottatt en rekke utmerkelser og har hatt soloutstillinger både i Europa og Asia. Mye av Petersens suksess har nok grunn i hans personlige fotofilosofi. Han tar bilder med hjertet, med sjelen og han kommer tett innpå objektene sine. Han har blant annet fotografert på gata, i fengsler, psykiatriske institusjoner og sykehus.  Han ser alle mennesker som mennesker, uansett bakgrunn eller livsstil.

” My photography is not ‘brain photography’. I put my brain under the pillow when I shoot. I shoot with my heart and with my stomach.”

// IN ENGLISH

 

Anders Petersen (b. 1944) is an acknowledged Swedish photographer living in Stockholm.

When he was only 18 years old he went out to discover the world, and his first stop was in Hamburg, Germany to learn the art of painting. Here he got to know the atmosphere around Café Lehmitz. He did not take any pictures. Some years later he got to know Christer Strömholm and became a student of him at the School of Photography in Stockholm. His relationship to Strömholm, as a mentor and friend, was going to affect him for the rest of his life.

Anders went back to Hamburg in 1967 and started photographing for real this time. He is known for his documentary style when it comes to his photographic projects that also give a feeling of intimacy and closeness to the objects. “Café Lehmitz” is one of these famous projects, which also turned into a photo book.  Over a period of 3 years in the late 60s Anders photographed prostitutes, transvestites, lovers, alcoholics and drug addicts, which resided the place. The pictures were close, personal and very humanistic and soulful. The photo book has been considered a seminal book in the European history of photography. 

"The people at the Café Lehmitz had a presence and a sincerity that I myself lacked. It was okay to be desperate, to be tender, to sit all alone or share the company of others. There was a great warmth and tolerance in this destitute setting."

Anders later started photographing for magazines and continued the work with his personal photo dairy, which he has been continuously working on to present day. So far he has published more than 20 books, been awarded with numerous titles and had solo exhibitions all over Europe and Asia. 

Anders photographic philosophy is probably a big reason for his success. He takes pictures with his heart and with his soul, and has a close and positive approach to his objects. He sees the people as people, no matter the background or way of life they have chosen to live. 

” My photography is not ‘brain photography’. I put my brain under the pillow when I shoot. I shoot with my heart and with my stomach.”

 


Anders vil i tillegg til utstillingen holde et foredrag søndag 1.mai kl 14.00-15.30.
//  Anders will give a lecture Sunday may the 1st at 14.00-15.30.